Dave Navarro snakker stoffmisbruk, psykisk sykdom og Ink Master med Oliver Peck
Bilder av Brian Ziff
I 1986 sluttet Dave Navarro seg til det alternative rockebandet Jane’s Addiction, og gruppen ble raskt en av de mest vellykkede handlingene på begynnelsen av 1990 -tallet. Navarro ga ut fire studioalbum under Jane’s Addiction, etter en tid som gitarist for Red Hot Chili Peppers fra 1993 til 1998. Bortsett fra å bli sett på som en av de største gitaristene gjennom tidene, hugger hans imponerende skuespill på små. skjermen har ikke gått upåaktet hen; spikre roller i TV -hits som Sons of Anarchy og Odd Mom Out. Dessverre kom hans vei til stjernestatus ikke uten tragedie. Bare tre år før hun begynte i Jane’s Addiction, ble moren til Navarro drept av sin ekskæreste. Som 19 -åring undertrykte han traumer ved å miste moren sin ved å presse seg inn i en verden av sex, narkotika og rock ‘n’ roll. Snart var Jane ikke den eneste avhengigheten i Navarros liv, da han tilbrakte år med å slite med rusmisbruk og psykiske lidelser. Heldigvis var Navarro i stand til å snu livet sitt og har siden blitt en talsmann for avhengighetsgjenoppretting med MusiCares.
Navarro kan ha noen tilbakevendende roller på TV, men i disse dager skinner hans kreative vitalitet som den nåværende verten for Paramount Network’s Ink Master. Vi tok igjen Navarro og tatoveringen Oliver Peck mellom innsatsene for å lære hva som trengs for gitaristen å gå fra mørke til lys – og hvordan han leder andre på samme vei.
Sjekk Dave Navarro's intervju
![Ja. Min første tatovering var på Spotlight med Bob Roberts da jeg var 17 år gammel. Jeg har arbeid av Mark Mahoney, Hanky Panky, mange av andre generasjons 'gamle tidtakere'. Ironisk nok er jeg trett av de tre som er best som vet hvordan det er å bli dømt av folk som ikke er av mitt yrke, vet du hva jeg mener? Så hver anmeldelse jeg noen gang har hatt, ble skrevet av en ikke-musiker. Hver kritiker vi noen gang har hatt har vært en ikke-musiker. Hver fan som snakker dritt på nettet er vanligvis en ikke-musiker. Så på en viss måte identifiserer jeg meg med artistene fordi de legger det ut der - setter arbeidet sitt og det de elsker på spill for alle å se og dømme og kritisere. Jeg kan forholde meg til hvordan det føles å være i skoene deres, og jeg kan også forholde meg til å være et lerret, være en kunde og en klient. Så jeg får det til fra begge ender. Det er virkelig rart. Jeg blir stoppet på gaten nå av folk som sier, 'Hei, du er den Ink Master -fyren', og de aner ikke at jeg spiller musikk. Det er bare det merkeligste at det er en helt ny generasjon mennesker som bare kjenner meg fra showet. Denne tingen er virkelig, virkelig blitt noe jeg ikke tror noen av oss hadde forventet. Jeg elsker å gjøre showet. Det er ikke annet enn inspirerende for meg. Enten det er noen som går hjem først, om det er noen [som] vinner, om det er noen i mellom - bare å se på mennesker med en lidenskap som tror på arbeidet sitt og ønsker å gå inn på arenaen slik. Jeg tror seieren går til dem uansett fordi det er mange mennesker som setter seg tilbake på sofaen og sier 'jeg kunne gjøre det', men de gjør det ikke.](/images/dave-navarro-darkness-to-dawn-4.jpg "En annen ting jeg forteller folk er at Dave har blitt tatovert lenger enn noen av menneskene på dette showet har levd. Du har tatoveringer fra noen banebrytende artister.")
![Du refererer til MusiCares -stiftelsen. Vel, det er en rekke ting om MusiCares. Det har eksistert lenge og ble grunnlagt for mange år siden, og er nå en del av Grammy Association. MusiCares har alltid vært der for musikere og narkomane som sliter i musikkbransjen, enten det er forsangeren, eller monitoren, eller lysgutten, hvem som helst. Alle som sliter med stoffmisbruk, rusmisbruk, som du vet at jeg absolutt har. Jeg er en tidligere junkie. Jeg mener, en av de verste de fleste vennene mine sa de hadde sett. Da jeg ble ren for mange år siden, skrev jeg en bok med Neil Strauss [Don't Try This at Home: A Year in the Life of Dave Navarro, HarperCollins] alt om mine oppturer og nedturer med narkotikamisbruk. Før boken kom ut begynte jeg å føle at det ikke var riktig å tjene penger på historiene som dreier seg om de mørkeste tider i livet mitt - og andre menneskers elendighet. Så den eneste løsningen jeg hadde var at alle inntektene fra den boken gikk til et større gode, og det var MusiCares. Dette var rundt 2001, og det var da jeg ble involvert i dem, og siden da har jeg hatt muligheten til å nå ut til musikere som sliter, eller narkomane som er, du vet, nær døden eller trenger behandling og kan ' t betale for det. MusiCares går inn og sørger for den omsorgen, setter folk rett i behandling, og får dem på bedringens vei. Men de har også virkelig forgrenet seg til verden av bevissthet om mental helse, noe som virkelig er noe jeg brenner for fordi du vet at jeg også er en overlever av voldskriminalitet. Det vi vil gjøre er å trekke dekslene av hele stigmaet rundt psykisk helse og si at det er ok fordi mange mennesker lider av dette, og det er hjelp tilgjengelig, og du er ikke alene. De har jobbet med mange venner av meg - noen som har gjort det veldig bra, og noen som til slutt ikke har gjort det bra. Men det siste året mistet jeg et par virkelig kjære venner som var vellykkede og hadde alt, og de bestemte seg til slutt for å dra. De valgte veien ut og etterlot alle et stort hull i våre hjerter og fansen. Vi har mistet mange tatoverere også for stoffmisbruk. Vi så det til og med med en av våre egne vinnere - Scott Marshall døde av en overdose. Jeg mener, han var en av de mest talentfulle karene vi noen gang har hatt. Jeg tror om folk er kjente eller ikke, om folk lykkes eller ikke, det eneste mange mennesker som tar sitt eget liv har til felles er at de fleste synes at disse menneskene gjorde det bra. Nå har folk det bra med å diskutere stoffproblemet sitt, men når noen har et psykisk problem, er folk mindre motvillige til å fortelle det. De vil si at de bare er deprimerte, ikke føler seg bra, og det fører dem ned på en taushetsplass, og da de var borte, ble folk overrasket. Jeg tror det er en enorm skam knyttet til å be om hjelp. Mens meldingene mine forteller folk at det er en stor styrke å dele sårbarheten din. Du vet, det er en stor styrke å strekke ut hånden og si: 'Hei, jeg lider. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. ’Jeg skal fortelle deg mann - og du vet dette bedre enn noen andre - at jeg personlig har gjennomgått det, og jeg var veldig, veldig nær. Jeg vet hvordan den tomheten og ensomheten og håpløsheten føles. Hvis jeg ikke hadde menneskene rundt meg, og jeg ikke nådde ut, og jeg ikke gjorde det jeg gikk igjennom kjent, er jeg kanskje ikke her. Jeg tror at den virkelige styrken er å vite at det å henvende seg om hjelp - enten det er terapi, om det er en bestevenn, om det er en kone, om det er et program av noe slag, om det er behandling, om det er psykiatri - som gir en jævla som så lenge du puster. Poenget mitt er at i løpet av de siste 30 årene har det blitt normalt at folk søker hjelp for stoffmisbruk. Så, for folk som ønsker å slippe narkotika, vil de gå til vennene sine, de vil si, 'Hei, jeg trenger ... Jeg er på..Jeg bruker heroin eller oksykodon, og jeg trenger hjelp . Det er blitt en vanlig ting å be om hjelp. Ja. Det vi trenger å fortelle folk er at uansett hva problemet ditt er, enten det er alkohol, narkotika, depresjon eller bare å drikke, bare føler deg helt gal. Jepp. Det er greit å be om hjelp.](https://www.inkedmag.com/.image/ar_3:2%2Cc_limit%2Ccs_srgb%2Cfl_progressive%2Cq_auto:good%2Cw_700/MTU5MDMyMzgxNTE3NDczNTYw/projector_text.jpg "La oss gå inn på din musikkside. Du har vært en del av så mange flotte band, særlig Jane's Addiction og Red Hot Chili Peppers, og du er sterkt involvert i musikkindustrien og musikkmiljøet, men fokuserer nå mye av din energi på å øke bevisstheten og hjelpe med kampene andre musikere har å gjøre.")
OLIVER PECK: La oss begynne med det gjentagende spørsmålet folk spør meg om Dave, og det er: ‘Hvorfor i helvete er Dave Navarro dommer på et tatoveringsprogram?’
DAVE NAVARO: Det skjønner jeg også mye. Svaret er, jeg har en historie med å ha mange tatoveringer. Noen er virkelig gode, noen er virkelig forferdelige. Jeg vet forskjellen. Jeg har vært en stor del av samfunnet og bare en fan av kunsten i mange, mange år. Imidlertid tror jeg ikke showet understreker poenget nok til at jeg skal være fyren som går inn i butikken og får en tatovering. Jeg er kunden. Jeg er klienten. Så det må være en dømmende stemme fra noen som ikke kommer til det fra et kunstnerisk synspunkt, ikke fra et teknisk søknads synspunkt, men bare en helhet: ‘Hvis jeg var et lerret og gikk inn i butikken, ville jeg bli begeistret den tatoveringen? ‘