Dave Navarro snakker stoffmisbruk, psykisk sykdom og Ink Master med Oliver Peck
Bilder av Brian Ziff
I 1986 sluttet Dave Navarro seg til det alternative rockebandet Jane’s Addiction, og gruppen ble raskt en av de mest vellykkede handlingene på begynnelsen av 1990 -tallet. Navarro ga ut fire studioalbum under Jane’s Addiction, etter en tid som gitarist for Red Hot Chili Peppers fra 1993 til 1998. Bortsett fra å bli sett på som en av de største gitaristene gjennom tidene, hugger hans imponerende skuespill på små. skjermen har ikke gått upåaktet hen; spikre roller i TV -hits som Sons of Anarchy og Odd Mom Out. Dessverre kom hans vei til stjernestatus ikke uten tragedie. Bare tre år før hun begynte i Jane’s Addiction, ble moren til Navarro drept av sin ekskæreste. Som 19 -åring undertrykte han traumer ved å miste moren sin ved å presse seg inn i en verden av sex, narkotika og rock ‘n’ roll. Snart var Jane ikke den eneste avhengigheten i Navarros liv, da han tilbrakte år med å slite med rusmisbruk og psykiske lidelser. Heldigvis var Navarro i stand til å snu livet sitt og har siden blitt en talsmann for avhengighetsgjenoppretting med MusiCares.
Navarro kan ha noen tilbakevendende roller på TV, men i disse dager skinner hans kreative vitalitet som den nåværende verten for Paramount Network’s Ink Master. Vi tok igjen Navarro og tatoveringen Oliver Peck mellom innsatsene for å lære hva som trengs for gitaristen å gå fra mørke til lys – og hvordan han leder andre på samme vei.
Sjekk Dave Navarro's intervju
OLIVER PECK: La oss begynne med det gjentagende spørsmålet folk spør meg om Dave, og det er: ‘Hvorfor i helvete er Dave Navarro dommer på et tatoveringsprogram?’
DAVE NAVARO: Det skjønner jeg også mye. Svaret er, jeg har en historie med å ha mange tatoveringer. Noen er virkelig gode, noen er virkelig forferdelige. Jeg vet forskjellen. Jeg har vært en stor del av samfunnet og bare en fan av kunsten i mange, mange år. Imidlertid tror jeg ikke showet understreker poenget nok til at jeg skal være fyren som går inn i butikken og får en tatovering. Jeg er kunden. Jeg er klienten. Så det må være en dømmende stemme fra noen som ikke kommer til det fra et kunstnerisk synspunkt, ikke fra et teknisk søknads synspunkt, men bare en helhet: ‘Hvis jeg var et lerret og gikk inn i butikken, ville jeg bli begeistret den tatoveringen? ‘