Tenk deg å ha en tatovering du hater. Nå mener jeg ikke en tatovering som kom dårlig ut, og du er forbanna. Jeg mener heller ikke en dårlig anbefalt tatovering som hedrer en person som lenge er borte fra livet ditt. I det minste i disse scenariene gikk du inn på ideen om tatoveringen du skulle få. Det jeg snakker om er en tatovering som legemliggjør noe du hater med hele ditt vesen – den fryktede sportstatoveringen.
En fan av Oregon Ducks måtte nylig tatovere Ohio State Buckeyes -logoen på ham som et resultat av å tape et spill på National Championship -spillet. Anthony DeBellonia vedder på vennene hans, som tilfeldigvis er Ohio State -fans, at hans elskede ender ville seire. I tillegg til å føle at det er steken ved å se laget sitt tape den kvelden, må han bli minnet på det hver gang han ser ned på låret. For resten av livet.
Selv før tatovøren brukte sjablongen, vet du at DeBellonia hatet tatoveringen. Hvordan kunne han ikke? Det eneste positive* han muligens kunne si om det er at smerten i nålen sannsynligvis var langt mindre uutholdelig enn å se Ezekiel Elliott løpe grovt over Oregons forsvar.
Selv om det er velkjent hvor dypt folk kan elske sine favorittlag, hevder jeg at hatet føltes for rivaliserende lag og smerten fra store tap er en langt større følelse. Seire kan være flyktige. Siden du vil at laget ditt skal vinne hvert år, er det vanskelig å henge på et mesterskap som er vunnet noen år tidligere uten å tenke på unnlatelsen av å gjenta bragden. Selv de største seirene, som da Red Sox vant for eksempel etter 87 års ubrukelighet, vil bli glemt om noen år. Men et hjerteskjærende tap huskes for alltid.
Som en livslang Red Sox -fan kan jeg ikke forestille meg å ha en Yankees -logo tatovert på meg. Mitt hat mot en slik tatovering ville være så visceralt og voldsomt at jeg kan't sette ord på det. Jeg ville ikke bli overrasket hvis jeg ble fysisk syk hver gang jeg måtte se på det. Hver skremmende ting jeg forbinder med Yankees ville komme til å tenke hver gang jeg så blekket. Aaron Boones hjemmeløp. Hjemmeløpet til Bucky Dent. Handel med Bambino. Og jeg var ikke engang i live for de to siste av dem.
Hjertet mitt går til DeBellonia. Å måtte bli minnet om lagets tap på 42-20 hver gang han tar av seg buksene er en skjebne jeg ikke ville ønske min verste fiende. Likevel må du samtidig gi fyren rekvisitter. Han satset og gjorde det ærverdige ved å følge gjennom og få blekket. DeBellonia tjener noen ekstra stilpoeng for å ha på seg alt andeutstyret for tatoveringsøkten, han led sin ondskap med høyt hode.
Så når Super Bowl nærmer seg, bør alle dere Patriots og Seahawks -fans reflektere over Mr. DeBellonias situasjon i et par minutter før dere gjør noen innsatser. Det er ikke noe galt i å bare satse på sjømat eller et par døde presidenter. Du trenger ikke å få vennen din til å lide resten av livet med en tatovering han hater. Selv om det ved andre tanker høres ut som morsomt. La oss gjøre noen spill.
*Vi sier ikke at det teknisk sett er en dårlig tatovering, for det er det ikke. Det ser bra ut. Tatovøren gjorde jobben sin og gjorde jobben hans godt.
Tilgjengelig på INKEDSHOP.COM: Kvinner's "Blekkmål" Lett hette fra InkAddict.