Den utrolig talentfulle artisten Megan Lara setter seg ned med Inkedmag.com for å diskutere kunsten hennes, hennes kjærlighet til popkultur og hennes tatoveringsarbeid utført av et annet kreativt sinn, Jessie Hopeless av Exile Tattoo i Kansas City.
Når du ikke blir bestilt, tvinger du deg til å lage?
Jeg'Jeg har tegnet og malt så lenge at det føles feil hvis jeg ikke gjør det't. Den'Det er en veldig morsom og givende vane som heldigvis har blitt til en karriere. jeg kan'ikke holde en plan eller rutine for å redde livet mitt, men uten tvil er det eneste jeg kan gjøre hver dag uten å lokke. Tegning og maling – spesielt når det's for meg selv – er utrolig avslappende og tilfredsstillende.
En annen del av det som tvinger meg er følelsen av prestasjon jeg får når jeg blir bedre for hvert stykke jeg lager. Når jeg ser meg selv bli litt bedre for hver tegning, hjelper det med å holde meg i gang. Målet mitt med kunsten min er å aldri hvile på laurbærene og bli for komfortabel; Jeg'Jeg liker å fortsette å presse meg selv kreativt og teknisk.
Hva håper du at folk får fra kunsten din?
I min kunst er det viktigste jeg prøver å gjøre å lage vakre ting (med litt rarhet eller nerdighet kastet i blandingen). Selv om det kanskje ikke er utrolig dyptgående, er det det'er det jeg liker å gjøre og det'er også den typen kunst som jeg henger på veggene mine. Forhåpentligvis kan folk få en følelse av min egen estetikk fra arbeidet mitt; I tillegg håper jeg at de kan finne noe de synes er vakkert og/eller noe de kan forholde seg til – som popkultur.
Er de popkulturelle pregesteinene du jobber med ting som appellerer til deg, eller er det for publikummet ditt. Eller er du i et heldig tilfelle der publikummet ditt er de med samme liker som deg?
Absolutt hvert popkulturelt tema jeg bruker er noe jeg liker. Jeg'Jeg er heldig at publikummet mitt har lignende smak! Jeg'har funnet ut at fans av visse serier, filmer og spill kan fortelle når kunstnere lager kunstverk fordi de elsker materialet, eller fordi de prøver å tjene penger. Den'Derfor faller mange studioopprettede varer flatt. Jeg får stor tilfredshet av å kunne få kontakt med menneskene som følger arbeidet mitt gjennom våre gjensidige popkulturelle interesser. Vi har alltid noe å snakke om på stevner, og jeg elsker å kunne sette små vitser fra ting inn i kunsten min og få folk til å ta det opp. Min favoritt må være mitt Dark Tower-inspirerte verk. DT -fans er like obsessive som meg, så de legger alltid merke til de minste detaljene jeg pakker i disse bitene.
At designene dine sendes rundt på Internett, føler du at det hjelper merkevaren din eller fortynner kunstnerskapet ditt, da du kan finne brikkene dine ikke kreditert overalt?
Det har definitivt hjulpet å få navnet mitt der ute, så jeg virkelig ikke't tankene for mye. Den'er frustrerende når det'er lagt ut uten mitt navn eller en lenke tilbake, men jeg er veldig heldig at folk som følger siden min, er raske til å legge ut lenker tilbake til meg når de finner den på Reddit eller sosiale medier. Uten internett ville jeg ikke't har en karriere, så jeg vil gjerne ta det gode med det onde.
Hvordan velger du tatoveringsdesignene dine? Er det likt når du bestemmer deg for å lage din kunst?
Jeg velger mine tatoveringer basert på min estetikk, så jeg antar at den er lik. Jeg elsker å male med lyse, levende farger og mange linjer – jeg var en stor fan av Lisa Frank som barn! Men det viktigste jeg ser etter når jeg bestemmer meg for om jeg vil få tatoveret noe på meg, er om jeg får lyst til å tegne på det igjen og igjen – jeg vil at mine tatoveringer skal motivere meg til å gå ut og male og forbedre meg. Mathiole, kunstneren til "Tropicalia," er designer av en av de første skjortene jeg noen gang har kjøpt på Threadless! Jeg elsket det så mye, jeg kjøpte tre av dem. Da jeg bestemte meg for hva jeg ville tatovere, tenkte jeg umiddelbart på hans "Tropicalia" stykke, og visste at det alltid ville inspirere meg. Da Camilla d'Errico la henne ut "Dream Melt" stykke, jeg visste faktisk umiddelbart at jeg ville ha det på armen min. Hennes kunst er en stor inspirasjon for meg, så jeg elsker å ha den der som motivasjon.
Folk spør meg mye hvorfor jeg ikke gjør det't designe mine egne tatoveringer. Når jeg ser tilbake på kunst jeg skapte ikke engang for noen få år siden, jeg'Jeg er flau over alle feilene jeg kan påpeke nå. Noen er så ille at jeg ikke'ikke engang sette dem i porteføljen min. Ideen om å ha min egen kunst på huden min for alltid, og å kunne påpeke alle feilene i den etter hvert som årene går, skremmer meg. Jeg'Jeg er definitivt min egen verste kritiker – så jeg vil bare skaffe andre artister' jobbe med meg.
Hva'er det som å se at folk har fått designene dine permanent emblazoned på dem?
Å se folk få tatoveringer av kunstverket mitt er ganske fantastisk! Og det'er virkelig en underdrivelse. Den'er noe gal som jeg egentlig aldri hadde forestilt meg at skulle skje, at noen kunne like kunsten min så mye at de vil ha den på dem for alltid. Den'er det høyeste komplimentet jeg kunne tenke meg å få. Jeg tror tankegang er den beste måten å si det på.
Hva føler du at du kan gjøre som en kunstner som en tatoverer kan't og omvendt.
Åh, jeg har det definitivt lettere enn en tatoverer. Jeg har den største respekt for dem – jeg kunne aldri, aldri gjøre det de gjør. Jeg'Jeg er en utrolig engstelig person generelt – jeg't liker ikke å tegne foran folk. Da jeg gikk på community college, jeg'd sitte på baksiden av malelaboratoriet og sørge for at lerretet mitt vendte mot veggen, slik at ingen kunne snike seg bak meg og se meg gjøre feil. En tatoverer må lage kunst foran og på mennesker og det'er permanent. jeg vet jeg'Jeg sier det åpenbare, men det er tingene som ville hindre meg fra å gjøre det som tatovør.
Bortsett fra åpenbare tekniske fordeler (å kunne gå tilbake og fikse feil og slike ting), tror jeg at en fin/kommersiell artist har det litt lettere når det gjelder sosial oppfatning. Jeg er åpenbart helt uenig med folk som tenker på denne måten, men jeg antar at på noen områder er tatovører (og folk med tatoveringer generelt) fortsatt stigmatisert av de som ikke't forstå det. Den'er ikke sånn overalt, men fra en veldig landlig, midtvestlig by …. Jeg så mange mennesker som ikke gjorde det't respektere tatoveringer som en kunstform. Som er en masse dritt. Heldigvis tror jeg at vi som kultur driver bort fra det. Forhåpentligvis vant den't være et problem for fremtidige artister!
