Tilpasset sykkelbygger, utdannet og erfaren mekaniker, og fabrikatør og maskinist, Keinosuke “Keino” Sasaki, ble oppvokst i Fukuoka, Japan – hvor han, gjennom sin far, levde, pustet og blødde motorsykkelen. Som seks år gammel hadde Sasaki sin første tur på baksiden av farens Yamaha XS650, og husket at det var “forferdelig” å ikke kunne se veien foran ham, og bare kunne holde fast i faren tett.
Da Sasaki var 13 år gammel, tok han sin første tur i førersetet, hvor han og broren delte en hånd-ned-ned Yamaha TY125 smussykkel deres far pleide å sykle.
Først trodde Sasaki at han ønsket å satse på en karriere i historien. Med et ønske om eventyr forlot han hjembyen “for å se en annen verden”, hvor han til slutt jaget sin lidenskap for å jobbe med tilpassede sykler, og ble uteksaminert fra Motorcycle Mechanic Institute i Arizona. Han befant seg i Brooklyn, New York i 2000, og jobbet i Indian Larrys butikk neste år, hvor Sasaki feide gulv, dyttet sykler og håndterte oljeskift. Sasaki spesialiserte seg på vintage tilpassede sykler og gjorde snart et navn for seg selv i moto -verdenen, fortsatte å presse sine tilpassede sykkelideer og prosjekter, og til slutt åpnet Keino Cycles.
Keino Sasaki er en av få tilpassede sykkelbyggere som tilbyr service reparasjon og ombygging gjennom Keino Cycles. Sasakis inderlighet, arbeidsmoral, evner og legitimasjon tillater ham å ta på seg nye utfordringer og jobber som andre butikker kan vike unna..
“Jeg vil fortsette å gå opp. Jeg gjør n't ønsker å være kjent for en viss stil så langt estetikk går, ”sa Sasaki. “Jeg vil gå videre til forskjellige ting og fortsette å eksperimentere med ideene mine eller kundens ideer. Hvis jeg har en stil, vil jeg at den skal være kjent for det, og jeg tror det kommer ut i arbeidet mitt. ”
Foto av Peter Roessler
Hva var din erfaring som å komme fra Japan til New York City?
Alt var stort; himmelen var stor, og jeg husker jeg la merke til hvordan det er alle slags mennesker. Hvor jeg kommer fra, alle ser japanske ut, vet du? Hvis du ser hvite mennesker, svarte mennesker eller hvilken type som helst, i Japan, det'er en utlending. Men her, det's Amerika. Alle er forskjellige og alle oppfører seg normalt om det. Ingen'ser annerledes på deg.
Hvordan møtte du indiske Larry, og hvordan var det å jobbe i butikken hans?
Det var en tilfeldighet. Jeg gjorde ikke'kjente ham ikke da. Jeg mener, han var berømt i en bestemt verden, men det gjorde jeg ikke'vet ikke hvor han jobbet. Da jeg først flyttet til New York, hadde jeg en jobb og en liten forhandler i Brooklyn, men jeg ønsket å komme inn i en tilpasset motorsykkelbutikk. Så jeg har akkurat bestilt en avtale med en rekke skreddersydde sykkelbutikker i byen, og det gjorde jeg ikke'Jeg hadde ikke en datamaskin da, så de gule sidene, vet du? Jeg ringte og avtalte time, og bare fra CV -en min ringte en av dem tilbake og sa “Kom og jobb for oss.”
Den første dagen Larry var der, og jeg presenterte meg selv og han sa: ‘Indisk, veldig hyggelig å møte deg.’ I hodet mitt tenkte jeg: ‘Det gjør han ikke't ser ut som en indianer. Helt hvit og kaukasisk fyr, uansett. ’Da så jeg sykkelen hans og jeg sa:‘ Vet du hva, jeg husker denne sykkelen i et magasin. ’Det var ikke en‘ Åh, det er fyren ’..
Det var intens og morsomt. Jeg lærte mye. Noen ganger hadde han humørsvingninger og hva ikke. Jeg mener det'er et arbeidsmiljø. Den'er ikke som en skole. Så han'gjør noe annet og jeg'Jeg gjør noe annet på den andre siden av butikken. Den'Det var ikke som om vi jobbet side om side, og han viste meg ting. Jeg var også ung og gjorde det ikke't har mye erfaring, så det gjorde jeg ikke't får gjøre kule ting. Jeg gjorde bare de vanlige, enkle tingene. Men litt etter litt ble jeg akseptert, og miljøet fikk meg til mer interessante ting. Det gikk litt etter litt, steg for steg.
Hva er Keino Cycles mål og oppgave?
Jeg elsker hva jeg gjør. Jeg våkner om morgenen og gleder meg til å komme til en butikk. Dette er det jeg elsker, annet enn min kone og barn. Jeg gjør n't har ansatte, så jeg jobber alene og gjør alt jeg kan. Så dette er som min “jeg” -tid, hver dag.
Så målet mitt er å fortsette med det jeg gjør'm gjør, fortsett å gjøre det jeg liker å gjøre. At's mitt oppdrag, personlig. Når det gjelder motorsykkelverdenen, får jeg gjøre visjonen min til virkelighet, og gjøre noe jeg liker best uten å ofre noe som er viktig. Så jeg måtte finne en balanse for å bare ville fortsette å gjøre det jeg'jeg gjør.
Foto av Peter Roessler
Vil du snakke om Keino Cycles motto: “Pushing forward with a love of the past”?
Jeg kom på denne slagordet for å fortsette å bevege meg. Jeg gjør n'vil ikke stoppe. For meg, hvis det er sånn «jeg'jeg er best. Jeg vet alt. Jeg kunne alt, og jeg stopper der'Det er ikke rom for forbedringer for fremtiden. Jeg'jeg er en perfeksjonist. Hvis jeg følte at jeg laget denne perfekte sykkelen, er det ikke mer enn det. Enkelte mennesker vil være slik. Den'er tillit, men det'Det er nesten som en arroganse, vet du? Jeg gjør n't vil være sånn, jeg vil fortsette hver gang.
Hver sykkel jeg fullfører, neste gang, vil jeg at den skal kunne gjøre dette, eller gjøre det. Og jeg ønsket å fortsette å ha det ønsket om å gjøre det bedre, eller nyere, eller gjøre noe annet bedre. Men samtidig er det basert på fortiden min og min erfaring og feil. At'er det jeg prøvde å si i slagordet. Jeg setter stor pris på den opplevelsen med [indiske Larry] i den butikken. Samtidig er det'Det er trygt å si at jeg er bedre enn den jeg var da. Det gjør ikke't mener at jeg hater fortiden, men jeg ville bli bedre. Jeg ville gjøre mer. Så det'er det jeg mener med å gå fremover, skyve frem ideen om den perfekte sykkelen.
Tror du at det virkelig er en perfekt sykkel?
Jeg gjør n'tror ikke det. Jeg mener det'alt er en personlig ting. Intern disiplin, antar jeg. Hvis du tror det'er perfekt, der'er ikke noe mer enn det. Bra for deg, bra for deg. Men jeg gjør ikke det'Jeg føler det ikke sånn, og jeg prøver så godt jeg kan. Jeg'Jeg er ikke den beste, men jeg vil gjøre mitt beste, og jeg vil fortsette å gjøre og presse. Det høres ostete ut, men jeg tror en skaper må fortsette å lage ting. Du kan't stoppe. Du kan tro at sykkelen din er et perfekt mesterverk og være fornøyd med det og det'Det er bra for deg, men ikke for meg.
Hvorfor bestemte du deg for å arrangere verkstedtimer ut av butikken din?
Noen ganger vil jeg ha folk som ønsker å lære, praktisere eller hva ikke. Men jeg gjør ikke det't virkelig lære dem med en gang i slike miljøer. Hvis du vil praktisere, må du gjøre andre ting. Andre ting du får være vitne til litt. Men bare fordi du'jobber for meg ikke'ikke mener jeg'Jeg skal vise deg side om side. Det er ikke derfor jeg kom hit. Hvis du vil lære av meg, må du betale kontingenten og se og lære.
Så folk ønsket å lære, så jeg tenkte at jeg like godt kunne lage workshopen og organisere tankene og metodene mine, og jeg kunne like godt leve av å dele det med andre mennesker som ønsket å lære, så jeg kan fokusere mer på en dag. Lidenskapen min er plater akkurat nå, og jeg vil gjøre mer, men jeg lærer det grunnleggende og ‘dette er hvordan du gjør det og det’, og hva jeg synes de burde gjøre.
Gi oss en omvisning i tatoveringene dine.
Jeg har bare to ermer. Venstre er Diego Mannino fra Daredevil Tattoo i byen, og høyre side er Troy Denning fra Invisible, og han gjorde brystet mitt, og jeg har nettopp startet ryggen min med Tebori. Jeg var alltid glad i japansk stil, selv om der jeg vokste opp, bringer den japanske tradisjonelle tatoveringen ideen om Yakuza. Hardcore -gjenger. Men samtidig elsket jeg alltid maleriene i japansk stil og alt det der. Noe ved det beundret jeg.
Foto av Peter Roessler
Kommer du fra en tatoveret familie?
Nei. Foreldrene mine visste at det var noe med det, spesielt da jeg flyttet til New York. Da pappa var i nærheten, kom han og mamma til New York for å se meg, og jeg tok dem med til butikken min. Alle hadde tatoveringer, så de visste at det var slik jeg skulle få en dag. Jeg var ganske gammel for å sette meg inn i tatoveringer, jeg ventet og ventet fordi jeg ikke ville gjøre en feil, og jeg hadde ikke mye penger uansett. Så jeg begynte stort med min Diego [Mannino] arm, for 10 år siden.
Tror du den japanske kulturs syn på tatovering endrer seg til det gode eller det verre?
Jeg'har bodd i delstatene de siste 20 årene, så jeg kan't virkelig fortelle hva'skjer i Japan. Jeg gjør n't vet mye, men jeg la merke til at mange flere – eller yngre mennesker – har tatoveringer. Spesielt i synlige områder. jeg tenker det's blir mer akseptert der, men bare i byområder. Men hvis du drar til et mindre overfylt og mindre befolket område, er de ikke vant til tatoveringer.
For noen år siden dro jeg tilbake til hjembyen min og møtte en venn og dro til en restaurant. Det er ikke et byområde, det er mer forstadsområder. Min venn og jeg gikk inn i restauranten, og restauranten er tom. Det var sommeren, så jeg har på meg en t-skjorte, og de sa: ‘Beklager, reservert. Privat fest i dag. ’Vi dro til neste. Samme ting. jeg innså, 'Høyre, kanskje jeg burde ha brukt de lange ermene.'